Historien til nå

J ble født søndags morgen
jeg ble lagt inn på sykehuset dagene før, for å bli satt igang, overtid igjen
og endelig kom han, ventetiden var over
tiden etterpå gikk veldig bra, han er en snill gutt og var det fra starten
så begynte tiden å komme for å få ett smil og en liten øyekontaktmen hvor ble den av..
jeg beroliget meg selv med at det kommer nok sanrt, han er jo så liten
og tiden gikk
når han var 3mnd og jeg enda ikke hadde fått ett smil rett inn i mine øyne, eller noe særrlig blikk kontakt, kontaktet jeg legen på HS (helsestasjon)
han kunne ikke se noe galt, men for å berolige meg, henviste han oss til sykehuset for videre utredninger
det varte og det rakk, og endelig kom brevet med time i postennår timen var, var han ca 5mnd, inn på sykehuset og tok en syns test, så got d det lot seg gjøre
alt så bra ut, men alikevel ble vi henvist videre til poliklinikkenfikk time der når han var ca 6mnd

møtte en kjempe hyggelig lege, han så på J og konkluderte med det vi så, han var unvikende i blikket, og litt "slapp i fisken"
vi fikk beskje om at MR skulle gjøres av hode, siden hodet var stort osv

så kom vi hjem og de neste ukene utviklet han seg fort
blikket festet seg, og han begynte å rulle rundt fra rygg til magemammahjertet jublet av glede, for dette var jo absolutt steg i riktig retning
så kom en telefon om de blodprøvene vi tok (kromosom tester)de hadde funnet noe, så vi måtte ta blodprøver også for å sammenligne med oss foreldre
så fikk vi time til MR, og jeg gruet og jeg gråt, for dette skulle jo skje i narkose
kom til timen, men når vi kom dit hadde han feber
hjem igjen, uten å få tatt undersøkelser
påsken kom å gikk og han utviklet seg fortsatt i rykk og napp
og en jeg fikk en tlf om at vi komme inn til ny MR, men da var han forkjølet, og vi sa nei
to uker etterpå fikk han ny time, og jeg satte ham på penicilin uken før for å være sikker på at nå skulle det endelig skjeog det gikk, såvidt, men vi var glade for at det endelig skulle skje
han fikk veneflon i armen på kvelden og la seg i sengen på sykehuset, flink gutt, ålet seg rundt med veneflon og bandasjert arm


han våknet og fikk litt pupp, så var det fasting, og vi ventet.

og ventet og ventet
endelig var det hans tur
han fikk medisinen i veneflonen og var borte på 2 sekunder, ekkelt, men det gikk fort
så måtte vi vente mere
og det tok sånn tid, men endelig kunne vi hente ham på oppvåkningen, og tårene rant i lykke over at alt var gått bra, og den tapre gutten ble sent rett på røntgenog når det var over, kunne han endelig få litt mat og så kunne vi kjøre hjem til storebror
og så skulle vi vente på svarene

i mellomtiden har vi hatt gjevnlig fysioterapi timer, og sett på utviklingen og øvd på hvordan han best kan lære seg det han skulle videre

etter 4 uker klarte jeg ikke vente lengre, og ringte sykhuset
hadde det fått vite noe, bare noe
vel joda de hadde funnet noe
hjernen så ut til å ha stoppet å vokse!

hjerte mitt gikk i tusen biter, var det så ille, har jo prøvd å forberede meg på det værste, men man håper jo i det lengste at det værste ikke vil skje

vi fikk ikke vite så mye, fordi de ikke vet så mye om dette selv
så nå i denne perioden frem mot timen på habiliteringen i august, så venter vi bare
venter på å få høre om de har funnet ut hva slags syndrom min lille skatt harventer på å høre hva slags innvirkning på hans liv fremover

mange spørsmål surrer i hodet, men svarene må jeg vente på

prøver å se det positive
og det er at jeg har en nydelig gutt, som utvikler seg hele tiden

pr idag så reiser han seg opp, og går langs møblene, han krabber og utforsker

og smaker på ting, spiser alt han får servert og litt til (som mammas blomster)
takk for at du leste